På tur i Kjentmanns verden

Kjentmann.no ved Roar Valstad har igjen fått folk til å gå av skaftet. Eller rettere sagt, opp av sofaen og ut i skogen.

Etter at han lanserte Explore Stjørdal tidligere i vår, har det bokstavelig talt eksplodert med folk som jakter på trimpoeng og poster. Jeg er en av dem, men jeg har av et par praktiske årsaker vært nødt til å kun ta poster som er relativt lett å gå til. Som tidligere bekjent, er heller ikke formen helt på topp, noe som også helt klart påvirker valg av turmål 😊

Denne uka ble jeg, på tross av de praktiske utfordringene og dårlig form, invitert med på tur. Etter å ha advart med at jeg ville være sinka i følget, ble vi enige om å dra. Etter litt research fant vi ut hvor vi skulle starte, og la i vei. Jeg hadde da forsikret meg flere ganger om at turen ikke ville innebære klatring. Jeg skulle erfare at det finnes ulike måter å definere klatring på…

Turen startet på allmenningen i Lånke, og vi gikk i retning Litj Lånkvollen. På vei dit tok vi av en sti som gikk til Svullu hvor det står en post. Turen hit gikk relativt greit, selv om det gikk mest oppover. Tanken på nedoverturen som nødvendigvis måtte komme, ble fortrengt til et godt gjemt rom i bakhodet.

Bildet over er fra Litj Lånkvollen hvor vi hadde første pause sammen med mange andre, både store og små. Her var det folk som ikke uten videre går turer i ukjent skog, og folk som gjør nettopp det. Alle snakker sammen, utveksler turtips, hvilken vei gikk du, hvor skal du og så videre. Noen er bedre kjent i området enn andre, og deler villig sin kunnskap til de mindre kjente. Hvor ellers enn ute på tur i skog og mark opplever man det?

Turen videre gikk til Refsingshåmmårn. Det var på denne strekningen vi avdekket ulik forståelse for hva klatring er. Dog hører det med til historien at jeg vandret rundt med den ene handa i gips og fatle, og med en gåstav i den andre. Staven er med for å kompensere for dårlig balanse (jeg er på godt trøndersk snopplinj), redsel for å falle og ødelegge meg enda mer og så videre. For meg ble gåstaven litt som balansenerven, mens ungdommen i følget kalte det gamlingstav 😄 Ulik forståelse her også 😊

Turen til Refsingshåmmårn gikk på fine stier, og i variert terreng. Alle var godt merket med Kjentmanns velkjente blåmerking. Det som for meg var klatring var nok for turfølget forventet variasjon (les: opp og ned) i terrenget. Endskapen var at jeg satte meg ned på rompa og skled ned når det var nødvendig, og så gikk jeg på firafotan (egentlig trefotan da) når det var nødvendig. Heldigvis var hjelpa nær, og jeg ble både støttet og dratt i ved behov 😀 Sikkert et artig syn!

Like før vi var framme på Refsingshåmmårn ble kamera tatt fram. Den faste følgesvennen i sekken etter at jeg fikk på gips er en Sigma 35mm 1,4 art. Et lite, lett og ikke minst lyssterkt objektiv, som med sine 35 mm på fullformatkamera gir bra vidde, som egner seg til blant annet landskap. Og praktisk for en enhåndsbruker, ettersom det ikke er et zoomobjektiv og dermed lett kan opereres med ei hand.

Under ser du Refsingshåmmårn, og ser du godt etter så finner du folkene som er på vei ned før siste oppoverbakke.

Under er et bilde av nedoverbakken sett nedenfra. Det var godt og varmt denne dagen, hele 25 grader. Uten vinden tror jeg det ville blitt en (enda mer) slitsom tur.

20180510-_88A5303.jpg

Det blåste så gæli oppå toppen at vi ikke trengte å puste inn – lufta ble presset ned i lungene av vinden. Vi fant oss derfor en sitteplass i noenlunde le for vindkastene. Under her sjekkes det inn på appen, og poengene triller inn på «konto». Jeg fikk også tatt et bilde hvor jeg også var med. Ingen tvil om at kamera opereres med ei hand 😄

Jeg prøvde å ta et bilde av greinene som skulle vise hvor kraftig vinden var. Det ble med et forsøk, også fordi vinden tok så gæli tak i meg at jeg måtte gi tapt.

20180510-_88A5297.jpg

Området opp til siste post var helt nydelig, men tørre stier, fin gammelskog, fargerik mose, og ikke minst gamle tørre og sølvblanke gaidder som ba om å bli fotografert. Noen fikk bli med hjem, før kamera ble lagt ned i sekken igjen. Utsikten var også upåklagelig.

Liten krøllete gaidd til venstre, stor gaidd og utsikt til Grønberg i Hommelvika til høyre.

Gaidden under stod der som en utroper, kanskje den heier fram alle som passerer? Den andre hadde bare pynta seg.

20180510-_88A531120180510-_88A5317

Etter dette ble kamera pakket ned, og vi tok fatt på hjemveien. Vi møtte mange, både kjente og ukjente, som var ute i samme ærend.  Klokka tikket inn 9,64 km fra start til mål, på tiden 4 t og 39 min. Antall meter opp- og nedstigning var 265 m.

Tross praktiske utfordringer og dårlig form, hadde jeg en superfin tur. Tusen takk til ungdommen som inviterte, og til kjentkvinnen som ble med som personlig los/motivator/kjeksebærer/håndlanger mm. Jeg blir gjerne med på flere turer, men må bare hvile føttene mine litt først. De er litt utslitt 😀

 

 


En kommentar om “På tur i Kjentmanns verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s