Moskusen er ved Snøheim

   

Det var tipset vi fikk, og vi pakket sekkene og bestilte billett på bussen som går opp til Snøheim. Det var første gang jeg var der, men min bedre halvdel har vært der flere ganger i forbindelse med militærøvelser. Som kjent er det slutt på den slags aktivitet på Dovre, og selv om forsvaret har fjernet spor etter sine aktiviteter er det noe igjen. Sammen med historier fra en tidligere ammunisjonsmann kan jeg se for meg hvordan det var da det smalt som verst.

Uansett, så å vi ikke snurten av moskus verken langs veien eller oppe ved Snøheim. Etter tips, tok jeg kontakt med driveren av turisthytta som kunne fortelle at kvelden før hadde en lite flokk gått utenfor vinduene og videre mot sør. Han anbefalte oss å gå samme retning og følge en dal for å komme tilbake til Snøheim. Som sagt, så gjort. Uten at vi så noe som helst annet enn fantastisk natur, stein, en og annen sjel på tur og mer stein. Da vi kom til et utkikkspunkt uten å se moskus, valgte vi å snu og gå tilbake til turisthytta. Jeg fikk kontakt med en moskusguide som tipset oss om å gå i en annen retning.

Jeg valgte å følge veien nedover, mens min bedre halvdel gikk ute i terrenget. På den måten dekket vi et stort område til begge sider. For selv om moskusen er stor, er den ikke lett å se i terrenget. Er de bak en busk, eller en liten høyde skal det mye til for å se den.

Vi bestemte oss for å gå ned til et platå, og så vi ikke noe der så skulle vi avslutte letingen. Nesten framme på platået gikk jeg meg på en moskus – som av alt gikk på veien. Etter en telefon til min bedre halvdel med beskjed om at «moskusen går på veien – kom», gikk jeg etter. Den så meg og luntet rolig videre. Innimellom stoppet den og klødde seg på veipinnene, før den luntet videre. Jeg hang på og sakte, men sikkert nærmet jeg meg. Veien akkurat her gikk i svinger nedover en bakke, så jeg hadde godt utsikt nedover. Og et par svinger lenger ned var resten av flokken. Der var det bare å gi seg til kjenne, studere flokken og se om de ble forstyrret av meg. Det ble de ikke og jeg kunne legge meg ned og ta bilder. Sola kom også fram, og fargene i landskapet og moskusen poppet fram.

Ettersom moskusen gikk på veien, så var det jo en risiko for at bussen til Snøheim skulle komme kjørende. Den kom, men heldigvis ikke før det var gått litt tid. Moskusfeet på Dovre har ingen naturlige fiender, og er ikke særlig skvetne av seg. De viker ikke for buss eller tog om de vil fram, selv om de som oftest taper en slik kamp. Denne gangen luntet de over veien da bussen kom kjørende, før de sprang ned en skråning bort fra oss.

Vi takket for oss, og gikk tilbake til Snøheim igjen for å ta samme buss tilbake til Hjerkinn. Turen ble til sammen på 9 km, og det var verdt hvert eneste steg.

På tur nedover så vi flokken vår igjen, denne gangen gikk de utover vidda bort fra oss. Et flott syn, og det siste bildet er tatt innenfra bussen i sakte fart.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s