Åpen hage på Dregsethsve

På Dregsetsve på Skatval har Liv og Einar Hugnes gjennom år bygd opp en praktfull hage. Når du kommer hit, møter du en hage som bugner av vakre fargerike blomster, hvor det åpenbart er lagt ned utallige arbeidstimer. En tur hit anbefales!

Å rusle rundt i et eldorado av farger, blomster og stemningsfulle små plasser med bord og stoler, er en opplevelse. Heldigvis for oss andre inviterer ekteparet til åpen hage med jevne mellomrom. Da kan man bare kan gå rundt og nyte, kjøpe en kopp kaffe, plante eller frø, og slå av en prat med andre.

Jeg har vært der to ganger i sommer, og her er bilder fra sist gang.

20180812_88A7547

Litt av gårdsrommet

20180812_88A7538

Hagen må være et eldorado for innsektene våre som holder til her ute

20180812_88A7564

Blomsterbed med alskens vekster – men husfruen hadde full kontroll på hva som var hvor

20180812_88A7588

Gårdsrommet

Med nesa i matfatet

20180812_88A7599

Reklamer

Myrull i kveldssol

I år har det vært mye myrull, og som ei sa – det må være myrullår. Meget mulig, for overalt hvor jeg har reist i sommer har jeg sett myrer med duvende strå med mjuk ull på.

Sist uke gikk jeg rundt Husåsen og Kvittemsmyra med Heliosen i sekken. Den jobber jeg fortsatt med; hvordan få til den swirlende effekten, når, hvilket lys, hvilken avstand til motivet mm. Da jeg kom gående ned mot myra og så det myke kveldslyset,  tok jeg opp et strå med myrull og begynte å prøve meg fram.

Gjennom myrulla prøvde jeg å fange stemningen i lyset. Noen steder var det gult, andre mer grått – noe du også ser av bildene.

_88A7195

_88A7159

_88A7161

_88A7175

_88A7183

_88A7188

 

_88A7170

_88A7185

Tidligere innlegg med bilder av samme objektiv finner du her

 

 

Turist i egen by

Jeg glemmer fort at også egen by (og omegn) kan være flotte turistmål, og har gjort noe med det denne uka. Jeg har besøkt helleristningsfeltet på Lerfald på Hegra og Værnes kirke. Jeg har vært begge steder før – men denne uka på begge steder med guide. Anbefales!

Det magiske berget

På torsdag besøkte jeg helleristningsfeltet på Hegra, som ligger 2 km øst for Hegra sentrum. Feltet har jevnt besøk i sommer, også av turister fra andre land. Det er et av Nord-Europas største helleristningsfelt, med ca 1200 figurer fordelt på ett hovedfelt og tre mindre. Figurene er i hovedsak fra bronsealderen, det vil si at de er ca 2500 år gamle. Her finner du blant annet ristning av fotspor, båter, hester, solbilder (sirkler) og mennesker.

I sommer har Stjørdal museum guiding på feltet alle ukedager unntatt mandag fram til 12.august. Guiden jeg møtte var meget dyktig, og beskrev bildene og deres betydning med stort engasjement og innlevelse. Han hadde stor kunnskap om området, og det viste seg at han studerte arkeologi og har vokst opp i nærheten. Snakk om rett person på rett plass! En tur hit anbefales!

Tenke seg til, at for 2500 år siden, altså to tusen fem hundre år, satt det folk og laget symboler på flate steiner og heller. Noen av symbolene på Lerfald er lagt til et område hvor det kommer vann ut av sprekker i berget, og har helt sikkert en egen og eller forsterket betydning. Hvorfor man risset inn i berget, kan vi bare gjette oss til; var det datidens historiebok? Eller var det en slags kommunikasjon mellom generasjoner? Bildene av for eksempel båtene viser at båtene forandret seg – kan det være et tegn kunnskapsoverføring?  Eller symboliserer de ritualer? Som overgang til voksenliv? Solbilder, bilder av dyr og båter er alle universielle – men fotspor som er i ulike størrelser? Uansett utrolig spennende å tenke på! Forskning viser at det var felt knyttet til områder med bosettinger og at det i vårt dalføre var ca 2 km mellom hver bosetting. Det vil si vi kan anta at det er mange felt som fortsatt ligger skjult under torv og jord.

Les mer om helleristningsfeltet på denne siden

Værnes kirke

Værnes kirke er en av landets eldste bevarte steinkirker, og ble påbegynt ca år 1080 – 1100. Kirken ble bygd del for del, og sanneligvis ble den bygd i tilknytning til eksisterende kirkebygg som var i bruk under byggeprosessen (se skisse under). Jeg deltok på guiding der i dag, og selv om tema var skulpturer i kirkebygget, fikk vi en utrolig flott beskrivelse av hvordan kirken ble bygget, og hva som gjør den så spesiell sammenlignet med andre tilsvarende bygg. Dette satte skulpturene og symbolikken i dem i et annet perspektiv enn å bare få høre om figurene. Veldig bra!

Guidingen startet på utsiden, hvor vi fikk se og høre om løvene som er brukt og hva de symboliserer. Vi fikk også høre om de ulike inngangene og hvordan de ble brukt og av hvem. Enda en kunnskapsrik ansatt ved Stjørdal museum – vi er heldige!

Innenfor kirkeveggene (1,5m tykke) var de 39 stolpehodene (opprinnelig 40, men ett mangler)  og deres mulige betydning i fokus. Mange har gjort seg noen tanker om det, og vi fikk høre om en teori. Utrolig spennende og fascinerende! Samtidig er det ingen sikker forklaring, og museet vil gjerne ha mer forskning på dem. Det må jo være en spennende oppgave for en masterstudent?

Bildene under er tatt med teleobjektiv og med ISO 12800 – noe som gjør at det blir mye støy i bildene. Noen er også belyst med lommelykt som guiden brukte. Men så mørkt som det var oppunder taket måtte det til 🙂

88a5967.jpg

En mannsfigur med en høyre og en venstrehånd, som begge holder om slanger.

Vi fikk også høre om andre kirker her i landet og i Europa for øvrig, med tilsvarende hoder. Vi hørte også om en bobilturist som hadde stjålet et slikt hode fra en kirke. Er det mulig tenker jeg 😲

Vi hadde anledning til å stille spørsmål, og det gjorde vi. Ikke bare om stoplehodene men også om kirkestolen som ble bygget for å skjerme kvinnene tilhørende de rike fra de andre i menigheten.

Les mer om kirken på Stjørdal museum sine sider eller på Riksantikvarens sider for kulturminnesøk. Jeg skulle gjerne gjenfortalt både det guiden på helleristningene og i Værnes kirke fortalte – men da ville jeg ikke blitt ferdig før langt på natt – om det ville vært nok tid. Jeg har også lest mer om begge stedene etter å ha vært der, og tenker at både disse og andre steder er en del av vår historie, og at vi burde ha mer oppdatert kunnskap om det. 

Bjørnsund, en perle i Hustadvika

Bjørnsund ligger ca 30 min med båt fra Bud, og består av flere øyer hvor det er hus på fire. Øyene ble som mange andre fraflyttet på syttitallet, og i dag er husene brukt som fritidsbolig. Bjørnsund er et nydelig sted, med hvite stier, blomsterprakt, sjarmerende hus og folk. Gjennom årene har vi vært der med jevne mellomrom, og roen senker seg straks vi går i land. Og tenk, det er ingen biler her… 😊

Båtturen starter i Bud, og går først til Nordre Bjørnsund (les: Nore), deretter rett over til Hammerøy (om noen skal dit). På Nore ønskes vi velkommen av en isbjørn, som ble satt opp i 1951 til minne om fiskere som omkom på havet i årene 1850-1950. Isbjørnen ser utover havet, slik mange har gjort i håp om å få se sine komme tilbake.

Siste havn er på Søre Bjørnsund (kalles Søre), hvor vi bruker å være.

Velkomsten når du går gjennom husene på brygga og inn på selve øya i seg selv er nydelig!

Gater og hus ligger sjarmerende tett. Folk rusler rundt mellom husene, eller bare sitter i hagen og prater. Unger spiller fotball på fotballplassen, eller løper mellom husene (det er helt bevisst at jeg ikke har tatt med folk på bildene i dag). Skikkelig idyll, men det er lett å forestille seg at det ikke var så enkelt før da øyene var fiskevær i full drift. I dag er det bare stas å gå rundt og få høre historier om hus og folk, både fra de som bodde der fast og fra de som er der på ferie. Vi får høre både om slit og sorg, men også om glede og samhold. glede og samhold. Vi er så heldige å møte kjente når vi er her, og gjestfriheten er stor. Takk til alle som møter oss!

Søre har et eget museum, med blant annet ting og tang som er funnet i fjæra av de som bodde der før.

Så er det tid for å takke for oss for denne gang og ta båten Øybjørn tilbake til Bud. Ventetiden brukes godt 🙂

_88A5140

 

Siste bilde fra øyene tas av fiskeren Ludvik, som ble satt opp som minne om alle mennene på Bjørnsund som trossa vær og vind for å forsørge familiene sine.

_88A5171

Runde rundt

Runde på Sunnmøre er et kjent fuglefjell, og har stått på «to do» lista ei stund. Nå har jeg vært der, og kan vel si «been there, done that» 😄

Jeg er ingen fuglefotograf, men synes det er artig å ta bilder når fuglene er relativt lett tilgjengelig. Det er de sikkert på Runde også, og jeg vet jeg var der på feil til av dagen og sannsynligvis også på feil tid på året. Hverfall ble vi fortalt at det var lite fugl nå, og at den beste tiden å se dem på var når de kom inn fra havet på kvelden. Tanken var derfor å gå opp og gjøre seg litt kjent, for så å ta turen opp på kvelden igjen når fuglene kom inn.

For de som ikke har vært der, så starter du turen opp ved campingen ved Goksøyr (lurt å booke plass om du skal dit), og så går det relativt bratt opp. Når dette skrives har jeg nettopp kommet ned, og sitter med føttene høyt. Erfaringsmessig er det ikke like bratt og krevende neste gang jeg går samme tur, så ta min beskrivelse med et lite forbehold.

Når du har kommet opp de første bakkene, er du på ei fin myr hvor storjoen holder til. Vi så flere fugler som fløy over myra, og var også så heldig å få nærbilde av noen som satt på myra.

Strålende fornøyd med å få bilder av storjoen, fortsatte jeg optimistisk opp mot lundeura. Jeg har besøkt Hornøya i Finnmark to ganger, og der kan du være heldig å komme helt inn på lunden. Det har jeg sett du kan på Runde også, men da er du nok litt mer dedikert fuglefotograf enn jeg 😊 Nå så jeg noen individer som fløy inn til fjellet, og ikke noe mer enn det. Krykkjene så jeg også, men så langt ned i ura at det var uaktuelt å legge seg utpå kanten for å prøve å få tatt et brukbart bilde eller sju. Så elendig som jeg er på fotografering av fugler i flukt så prøvde jeg ikke engang på det 😊 Denne storjoen sa seg enig i det. _88A4633

Så jeg gikk fra å ta bilder av fugler til bilder av landskap. Og da ble det nok å gjøre, for du verdens min for ei flott øy! Landskapet var vakkert, og helt rått. Det var stupbratte skrenter, grønne gressbakker, forrevne fjellvegger og store kuppelsteiner. Bildet til høyre er tatt fra lundeura, hvor jeg var nede og kikket. Ettersom jeg bare så noen lunder som fløy fram og tilbake langt der nede så ruslet jeg like godt opp igjen.

 

Mye blomster var det også, og uten fugleskitten som det er mye av på Hornøya (som er årsaken til en blomsterprakt der oppe). Her på Runde var det fint mulig å både sette seg ned og ta en rast – og uansett hvor vi så var det folk – om enn litt små.

Turen opp til utsiktspunktet på Rundebranden var som resten, bratt og oppover. Utsikten på 300 moh var verdt hvert eneste skritt. Deretter gikk det nedover, og i retning Runde fyr. Vi gikk ikke helt ned til fyret, for utsikten fra der vi stod var god nok den.

Så begynte nedfarten mot Goksøyr igjen, men først måtte vi selvfølgelig gå opp over en kam igjen. Da kom vi til skarveura, hvor vi ikke så en eneste skarv. Heldigvis hadde vi sett den i lav flyvning over sjøen dagen før. Utsikten og naturen vi gikk gjennom var det ikke noe å si på  så vi klaget ikke.

Utsikten var fortsatt formidabel, og gjorde nedturen til en opptur. Vel framme der stiene som går rundt øya møtes, begynte vi på den bratteste nedstigningen. Muskler og knær protesterte vilt i det bratteste partiet,og kan nok forventes å kjennes i morgen og 🤪

Vel nede ble kveldsturen opp igjen fort avlyst. Sånn er det når man ikke er dedikert til fugler. Vi kunne blitt med en båt rundt, og kommet innpå både havsule og lomvi. Det ble det heller ikke denne gangen. Ettersom jeg ikke tenker meg tilbake hit, blir det ikke flere sjanser. Sånn sett er det greit med fine plakater nederst i bakken som viste oss hva vi ikke fikk sett 😉

Neste gang jeg skal ta bilder av lundefugl drar jeg heller til Hornøya, selv om det er drøye 162 mil å kjøre – eller ca 21t effektiv kjøring 😊

Så var det en liten trøst at jeg fikk hilse på Otto Oter kl 04.50 på morgenkvisten. Han var på vei opp trappa på kaia ved campingen. Dårlig kvalitet, men oter er oter – og klokka var midt i natta 🙂

 

Harastølen sanatorium

Da vi var i Luster nylig måtte jeg lese meg opp for å se hva det var som gjorde at navnet på kommunen lød kjent. Det dukket opp forskjellige gamle hotell, som Turtagrø (bare navnet er jo artig og lett å minnes) og Walaker (som jeg assosierer med engelske lorder og ladyer på ferie – uten å vite om det stemmer). Jeg fant også ut at kommunen er landets største bringebærleverandør, og det kan jeg tro på for vi så mange bringebæråkre. Luster ligger innerst i Sognefjorden, og et lite sted innerst i fjorden har anløp av flere cruiseskip hvert år.

_88A3518.jpg

Fra en tilfeldig parkeringsplass hvor campingvogna ble parkert før vi kjørte til Harastølen.

Og så fant jeg Harastølen sanatorium, som jeg egentlig forbinder jeg med Luster sanatorium, uten at jeg vet hvorfor. Sanatoriet ligger nesten 500 høydemeter over fjorden, med en fantastisk utsikt – tross at det er gjengrodd nå. Sanatoriet var i drift fra 1902 til 1958 for tuberkulosepasienter fra Vestlandet spesielt. Etter dette har institusjonen også vært både psykiatrisk sykehus og asylmottak, før det ble stående tomt fra midten av nittitallet og tidens tann tok over. For de som liker sånt, er det sikkert også kjent at grøsseren «Villmark 2» ble spilt inn her oppe. De siste årene har stedet vært bosatt av privatpersoner som hadde gode planer for husene uten å lykkes. Nå har et AS tatt over, og har som mål åpne hotell der oppe allerede i 2020. De trenger både tid og penger for å sette husene i stand til et hotell – litt mer enn 3,8 millionene kulturminnefondet har innvilget tenker jeg….

Bare veien oppover trenger en kraftig oppgradering. De seks kilometerne fra bunnen av dalen og opp var langs en trang og smal grusvei, med bratte skråninger og ikke mindre enn 13 hårnålssvinger. Tanken min da vi kjørte oppover var at for de pasientene som flyttet dit måtte det oppleves som reise uten returmulighet.
Selve sanatoriet er avstengt med gjerder og plakater med adgang forbudt – og det hadde sikkert vært en uforglemmelig opplevelse å besøke innsiden med kamera.

Men gjerder er ikke nok til å holde kameralinsa borte fra et motiv, og bilder av fasaden ble det lell.

_88A3522.jpg

_88A3530

En kan bare spekulere i hvorfor man valgte akkurat den plassen for et sanatorium. Rett nok var tuberkulose en veldig fryktet og smittsom sykdom, men man hadde også tro på at tørt klima, skog av furu og gjerne tørr fjelluft i kombinasjon var riktig medisin mot sykdommen – alt området rundt Harastølen hadde.

Det kostet kr 777 000,- å bygge anlegget i 1902. Ettusen kroner i 1902 tilsvarte kr 68 808 i 2017, noe som vil si at bygget i 2017 ville kostet 53 463 988 kroner å bygge.

Bygget er så bredt at jeg ikke hadde nok vidvinkel på objektivet (24mm), så jeg satte sammen flere til et for å vise hele. På grunn av panoramaeffekten fremstår bildet og bygget som en bue – det er ikke sånn i virkeligheten da 🙂

_88A3570-Pano.jpg

Utsiden er også verdt en runde med kamera, og jeg er sikker på at jeg kunne vært der i flere timer og likevel funnet «nye» motiv.

Det er flere hus på området, og disse var ikke avstengt med gjerder. Her var det mulig å se inn vinduer og dører.

Området rundt var like preget av forfall, og sikkert hærverk. Det lå masse rot rundt omkring, og noe mer «nytt» enn annet.

_88A3583

En kan jo spekulere på hvordan man fikk fraktet de syke pasientene oppover til Harastølen i 1902, og det viste seg at de faktisk hadde en taubane. Tenk for en tur det må ha vært da! Toppen av taubanen står ennå og utsikten er formidabel.

_88A3542

Harastølen sanatorium har mye historie i veggene, både på godt og vondt. Heldige er vi som slipper å reise til slike steder for å «bli frisk». Mer om historien til sanatoriet finner du blant annet på denne siden.

Til slutt har jeg noen bilder som ble tatt fra bilen på tur nedover. Smalt og trangt ja?

Siste nå er at 75% av finansieringen er klar: http://www.abcnyheter.no/penger/naeringsliv/2018/07/24/195416901/heftige-hotellplaner

Bergtatt på Sognefjell

Det er ikke så ofte jeg blir stum, men norsk natur kan få meg til å være stille. I dag har jeg hatt en sånn dag 😊

Jeg har en forkjærlighet for fjelloverganger, og har alltid hatt Dovre som favoritt. Etter å ha kjørt Finnmarksvidda på kryss og tvers de siste to somrene, har både Ifjordfjellet og Kongsfjordfjellet har fått en stor plass på favorittlista.

I dag har Sognefjellet også tatt en stor plass på lista. Snakk om vanvittig vakker natur, med bratte daler, høye spisse fjell. Alle fjell har sin sjarm og sine særpreg, men dagens tur tok kaka.

Turen startet i Vågåmo, og vi kjørte langs Vågåvatnet som speilte åssidene i det grønne.

Deretter fortsatte vi i retning Sogndal. Rett nok kjører vi litt på måfå og tar opplevelsene som de kommer, men å se en kjempestor statue var ikke forventet.

Det var Sagasøyla, som Henrik Wergeland i sin tid ba det norske folk om å reise som minnesmerke over vår selvstendighet og Grunnloven av 1814. Søylen viser Norges historie fra det ble samlet til et rike fra 872 til riksforsamlingen i 1814. Det var tenkt at søylen skulle stå foran Stortinget, men på grunn av krigen og politisk uenighet etterpå, ble arbeidet med søylen stanset. Den ble så liggende til Asbjørn Elveseter tok tak og fikk den gjort ferdig og reist den med private midler i 1992. Søylen er 40m fra grunnfjellet og 33m synes over bakken.

Elveseter er et sted du bare må innom. Skal du holde bryllup med kleskode bunad, er dette stedet. Ta en titt på bildene, så ser du hva jeg mener.

Da overraskelsen hadde lagt seg kjørte vi videre opp mot fjellet. Vi stoppet der det var aktuelt og mulig, for å se på utsikten.

Bildene under er fotografert fra bil og i fart. Ikke helt optimalt, men det får gå 😊

Så kom vi endelig opp på platået som er toppen av Sognefjellvegen. Det høyeste punktet er ved Fantesteinen, 1434moh og med det Norges høyeste bilvei.

Her oppe var det utrolig vakkert! Opp av steinrøysa stakk høye spisse fjell og traverser opp. Snøfonner og isbreer lå pent dandert, og over hele greia var det blå himmel og flotte skyer.

Breen til venstre er Smørstabbreen og til høyre Leirbreen

Fanaråkbreen

Her oppe var det også satt opp et minnesmerke over seks menn som omkom i snøstorm på vei til Sogn for å hente korn. Minnesmerke ble satt opp av samme person som fikk reist søylen lenger nedi dalen.

Minnesmerke over de som døde i snøstorm

I tillegg er det reist et monument over kjente diktere som også har reist over Sognefjellet. På plata nevnes Wergeland, Holberg og Ibsen – alle med hvilket år de gikk og hvordan de ble påvirket av turen.

Fanaråkmonumentet

Sognefjellet er nasjonal turistveg, og således lagt til rette for turister. Det er også satt opp kunstverk som en del av opplevelsen.

Kunst til folket

Vi kjører med campingvogn, og det var ikke alltid plass for å stoppe der det var ønskelig. Sånn sett er det lurt å sette igjen vogna og kjøre strekningen med bare bil.

Turen ned fra fjellet gikk fort, det var jo bare nedoverbakker😜 Spennende var det også, for det var trangt og smalt, og med mange hårnålssvinger.

Sognefjellet turistveg ender i Luster kommune, og så også dette innlegget. Takk for følget! 😄